Alt du trenger å vite om klatring!
… nesten.

Om du er ny til klatring eller klubben, eller gammel traver som ønsker å tette kunnskapshullene, så håper vi du finner svar på denne siden. På denne siden oppsummerer vi litt informasjon som vi tenker det er greit for deg å vite. Under finner du overskriftene:
Hva er GAKK? – Hva er klatring? – Hvordan komme i gang med klatring?


Hva er GAKK?

GAKK er, fremfor noe annet, et fellesskap. Det som forener oss er at vi alle finner glede og mening i å dra oss opp høye eller lave vegger på plast eller stein. For noen er dette en fritidssyssel de gjør av og til, for noen er det et alternativ til trening på treningsstudio, noen gjør det kanskje først og fremst for det sosiale, mens for noen er det en livsstil. For alle er det i, større eller mindre grad, en del av vår identitet. Klubben gir oss et sosialt fellesskap, en arena for å omgås andre med samme interesse, og den gir oss muligheter til å realisere og ta vare på klatrehaller, klatrefelt, utstyr og arrangementer i større grad enn enkeltpersoner får til alene. Et viktig grunnprinsipp for klubben er at det er lidenskapen for klatring som driver oss. Alt vi gjør, gjør vi fordi vi elsker klatring og ønsker å tilrettelegge for fri utførelse av aktiviteten vår for andre og for oss selv. Alt som skjer i GAKK, skjer med frivillig innsats. Det er ingen som får betalt eller utbytte av inntektene. Alt skal tilbake til fellesskapet. Altså skjer det verken mer eller mindre enn det hver og en av oss er villige til å bidra med. Vi børster og rydder klatrefelt, vi bolter og rebolter, vi vasker plasttak og skrur ruter, vi støvsuger og rydder, vi arrangerer samlinger og konkurranser, vi konkurrerer, vi holder kurs, vi holder barne- og ungdomsklatring, vi tar klatrevakter, vi administrerer nøkkelkort, vi fører regnskap og referater. Alt på frivillig innsats. Alt fordi vi elsker denne sporten. Og alt fordi vi forstår at hva denne klubben er, er hva du og jeg er villige til å gjøre for fellesskapet. Klubben er fellesskapet – samholdet – hengivenheten – dugnadsånden.

Du er nå en del av gjengen og det vi ønsker å gi deg er muligheten til å realisere din lidenskap for klatring slik du vil, og det vi ønsker av deg er at du bidrar til å gi den samme muligheten til andre.

GAKK har et styre bestående av leder, nestleder og fire styremedlemmer, i tillegg til kasserer. Du finner kontaktinfo her.


Hva er klatring?

Til tross for en rivende utvikling innen klatresporten de siste årene, så er fortsatt klatring i bunn og grunn det samme; vertikal problemløsning. Enten det er inne på tre og plast eller ute på stein, med eller uten tau, på bolter eller naturlige sikringer, så handler det om mestringsfølelsen etter å ha karret seg opp en eller annen vegg.

Majoriteten av klatrere i dag klatrer nok i hovedsak inne og driver der med buldring og/eller sportsklatring. Dette er de to disiplinene av klatring som definitivt er størst i dag, med store internasjonale konkurranser og, om alt går etter forholdene, debut som OL-grener i 2021 (sammen med speed-klatring). Dette er likevel ikke de eneste formene for klatring. Klatring har sitt utspring fra mountaineering – god gammel fjellklatring (/tindebestigning/alpinisme/eller bare tinderangling om du vil). Dette kom til Norge for alvor med velstående briter på starten av 1800-tallet som kom til landet for å gjøre spektakulære førstebestigninger på de ruvende og imponerende norske fjellene. Norske menn og kvinner har nok både av nødvendighet og av kjedsommelighet besteget mange fjell før dette (les f.eks. om Carl Halls “førstebestigning” av Romsdalshorn i 1881), men sporten kom for alvor med turistene. Og den største pionéren må nok sies å være William Cecil Slingsby (tenk Slingsby-serien til Berghans). På den tiden brukte de hemptau, hjemmemekka piggsko, jernkiler og alt annet rart for å karre seg opp, kost hva det koste måtte. Det var ingen regler mot bruk av hjelpemidler, her var det bare å komme seg opp. Fra dette utgangspunktet har klatring utvikla seg i ulike retninger, via teknisk storveggklatring, til friklatring og senere til sportsklatring og buldring (mer om begreper under).

Særlig etter andre verdenskrig tok klatresporten store steg. Ny og mer tilgjengelig teknologi (spesielt ekspansjonsbolter og senere karabinere, seler, m.m.) gjorde klatring mer tilgjengelig og muliggjorde klatring i stadig mer utfordrende vegger. Fra 1930-tallet og i tiårene etter følger en rekke store bragder av nordmenn i innland og utland, med blant annet grensesprengende førstebestigninger i Himalaya. Det er først mot slutten av 1900-tallet (fra ca. 1980-årene i Norge) at den moderne friklatringa og buldringa for alvor tar av. Utvikla har på ingen måte stoppet opp, og grensene for hva som er mulig flyttes stadig. Selv om klatring i det meste av sin historie ikke har hatt formaliserte regler, så har konkurranse-aspektet alltid vært en viktig del av det. Først og fremst mot seg selv, men også mot andre. Det har alltid vært mye prestisje i en førstebestigning, ny grad eller repetisjon av en hard grad. Med inneklatringa har det også kommet mer formaliserte konkurranseformater, og mange driver i dag med sportsklatring og buldring som idrettsutøvere på samme måte som mange andre idretter.

Klatrehistorien er altså lang og har tatt mange sprang og vendinger opp igjennom. I dag er den største utviklingstrenden knyttet til kommersialiseringen av klatring og tilgjengeliggjøringen av klatring både inne (ved en voldsom vekst i antall kommersielle klatresentre) og ute (f.eks. Via Ferrata). Denne utviklingen fører med seg mye godt, men også noen utfordringer. Når noe utvikler seg så raskt som klatring gjør i dag, og særlig med kommersielle krefter involvert, er det viktig å være beviste på hvilke endringer dette medfører. For også idealene, normene og verdiene – kulturen! – tilknytta klatring utvikler seg. Det er ikke slik at alt var bedre før, men alt nytt er heller ikke uforbeholdent bedre. Det er viktig å aktivt ta stilling til hvilke endring vi ønsker, og hvilken endring vi ikke ønsker. Og i dette er klatreklubbene og -miljøene helt sentrale! Poenget er ikke å definere andres forhold til klatring, men det er viktig for å forstå utviklingen i klatresporten og strømningene som er tydelige i miljøet i dag. Konflikten rundt Via Ferrata på Andersnatten og kritikken av rasistiske rutenavn i den nye versjonen av Sørlandet Rock er to aktuelle saker som illustrerer følgene av det kommersielle- og populærkulturelles inntog i en subkultur.

Les mer om klatrehistorie f.eks. her, her, her, her og her, og ikke minst denne veldige gode artikkelen fra emontana. Det skrevet mange gode bøker om klatring opp igjennom. Noen absolutte klassikere er Alf B. Bryns “Tinder og banditter”, Peter W. Zappfes “Barske glæder” og Stein P. Aasheims “Trango – triumf og tragedie”, for å nevne noen. Det er også skrevet flere bøker om klatring på slutten av 1800-tallet. En reiseskildring som ikke handler så mye om klatring, men som likevel gir et artig innblikk i forholdene på denne tiden er “Tre i Norge – ved to av dem” av J. A. Lees og W. J. Clutterbuck.

Noen begreper

Teknisk klatring all klatring med bruk av av hjelpemidler, dvs. du kan dra i slynger eller bruker pitons og skyhooks. Vanlig gradsystem: A0-A6.

Friklatring all klatring uten bruk av hjelpemidler. Sikringsmidler som sele, tau og bolter er greit, men du kan ikke benytte de aktivt for å komme deg opp. For å ha friklatra en rute så kan du ikke ha belasta tauet underveis i forsøket og normalt regner man kun ledklatring som en fribestigning. Vanlig gradsystem (se under): Norsk gradering og Fransk gradering.

Sportsklatring klatring på bolta ruter inne eller ute (kalles gjerne klippeklatring) med tau. Normalt ikke høyere enn én taulengde. En taurute kalles gjerne bare “en rute”. Kun bestigninger på led regnes som bestigninger og vanskelighetsgraden er regnet ut fra denne bestigningsformen, ikke topptauing.

Ledklatring – klatreren tar med seg tauet fra bunnen og klipper inn i sikringer på vegen opp.

(Topptauklatring tauet er festa i toppen og klatreren trenger ikke klippe inn underveis.)

Tradklatring klatring på naturlig sikring, dvs. sikringsmidler du selv plasserer i veggen på vei opp, som kiler og kamkiler. Det finnes egne graderingssystemer for tradklatring, og av og til brukes flere systemer i kombinasjon, men i Norge brukes som regel fransk gradsystem som for ledklatring.

Soloering klatring alene, med sikringsmidler (ikke buldring).

Frisoloering klatring alene, uten sikringsmidler (ikke buldring).

Buldring klatring i lav høyde uten sikring, men gjerne med en madrass eller crashpad på bakken. Normalt lavere enn ca. 5 meter. En “buldrerute” kalles gjerne “et problem” eller “et bulder”. Highball er et begrep som brukes om svært høye buldreproblemer som innebærer en stor risiko for skade ved fall. Disse kan være opptil ca. 10-12 meter og øves ofte inn på forhånd med topptauing fra toppen. Over det bør de heller regnes som frisoloering (se under). Vanlig gradsystemer (se under): Fontainebleau-skala (“Font”), V-skala.

Multi pitch klatring over flere taulengder, på bolter eller naturlig sikring. Kan være teknisk og fri. Det er vanlig å gradere hver enkelt taulengde (“pitch”), da etter de samme gradsystemene som for friklatring eller teknisk klatring for øvrig.

Isklatring klatring på is. Spesialisert utstyr som crampons, isskruer, isøks, m.m. Vanlig gradsystem: W1-W8.

Mixklatring delvis klatring på is og fjell. Brukes også om ruter som er delvis bolta og delvis krever naturlig sikring.

Storveggklatring klatring over flere taulengder på store vegger som for de fleste tar fra omkring 12 timer til flere dager (eks. flere vegger i Yosemite og Trollveggen i Romsdalen). Kan være teknisk og fri.

Speedklatring klatregren hvor målet er å komme seg raskest mulig opp en standardisert rute. Det er få speedvegger i Norge og grenen er enda forholdsvis liten og sær, men er inkludert sammen med buldring og ledklatring i neste OL.

On site – bestige en rute eller et bulder i fri (ref. friklatring) på første forsøk, uten forhåndsinformasjon (f.eks. du har ikke sett andre klatre på ruta eller fått opplysninger fra andre)

Flash – bestige en rute eller et bulder i fri (ref. friklatring) på første forsøk, med forhåndsinformasjon (f.eks. du har sett andre klatre på ruta eller fått opplysninger fra andre)

Redpoint – bestige en rute eller et bulder i fri (ref. friklatring) på andre eller senere forsøk.

Gradering

Det finnes en rekke ulike systemer for å angi vanskelighetsgraden på en klatrerute, enten det er en isrute, teknisk rute, ledrute eller et buldreproblem. Alle systemene er konsensusbaserte, det vil si at graden en rute eller et bulder får stammer fra en konsensus mellom de ulike klatrerne som har gått den. Graden foreslås normalt av den første som har gått ruta/problemet (førstebestiger), men kan justeres etter hvert som flere har gått den. Det er ingen absolutte og objektive kriterier som definerer de ulike gradene, og styrke, teknikk, utholdenhet, risiko og sikringsmuligheter kan inngå i vektinga. De ulike systemene vekter disse forskjellig, slik at de ikke alltid lar seg oversette én til én.

Gradene kan på sett og vis sies å være referansebaserte, det vil si at de er definert ut fra vanskelighet på andre ruter/bulder som det er enighet om at er på den samme graden. Det medfører at det ofte skjer rare ting når klatreeliten nærmer seg toppen av skalaen, for hvem vil vel være den første til å foreslå en grad som hittil ikke fantes!? Det har jo nødvendigvis skjedd mange ganger opp igjennom, men frykten for å få ruta di nedgradert har nok også ført til at mange ruter har blitt gradert lettere enn de i realiteten er. Ruter som er enkle for graden sies gjerne å være “soft” (fra engelsk, myk). Og mange ruter er nok av ulike grunner gradert vanskeligere enn de i realiteten er (kalles “sandbagging“). Enkelte klatrefelt (kalles også crag) er til og med kjent for gjennomgående sandbagging. Klatregrader har altså også en historisk dimensjon. I tillegg er det mye som tyder på at graderinga inne, spesielt på kommersielle sentre, og ute, utvikler seg i noe ulike retninger. Det er også stor forskjell på hva ulike ruter krever av styrke, teknikk og mentalitet, og ditto stor forskjell på ulike klatrere i de samme egenskapene. I det hele tatt er det mange gode grunner til å ikke ha veldig stor respekt for gradene. Det er viktig å huske på at de kun er veiledende og du må aldri definere deg etter en grad (“jeg er en 7-er klatrer”). Du kan kun bli bedre av å prøve. Les mer og grader her og her.

Buldring

I Europa, og Norge, brukes for det meste Fontainebleau-skala, eller bare “Font“. I uniten har de selvfølgelig sitt eget system; V-skala. Font-skalaen går fra omtrent 3 til (foreløpig) 9A. Opp til og med grad 5 brukes kun tall. Fra og med grad 6 og oppover benyttes også bokstavene A-C og pluss-tegn (+), dvs. at du innenfor 6-tallet finner hele 6 ulike grader; 6A, 6A+, 6B, 6B+, 6C og 6C+. På klatresentre er gjerne fontgradene slått sammen og forenkla til er fargesystem. I Sør Amfi er fargekodinga som vist i figuren til høyre (det burde vært store bokstaver, eks. 7A og ikke 7a).

Ledklatring

De vanligste systemene i Norge er Fransk graderingssystem og Norsk graderingssystem. Som for buldring så har de også sitt eget system i uniten; Yosemite Decimal System, som går fra 1 til, foreløpig, 5.15d (det er litt komplisert…).

Den norske systemet går fra 1 til 10 (begynner i praksis på grad 3), med både pluss- (+) og minus-tegn (-), slik at du innenfor f.eks. 6-tallet finner gradene 6-, 6 og 6+. I øvre del av systemet er det også vanlig med mellomgrader, slik som 7/7+, som altså er mellom grad 7 og grad 7+. Gradene 9 og 10 brukes sjeldent i Norge, da det er vanlig å gå over til Fransk system. Etter det norske systemet graderes rutene etter det vanskeligste partiet på ruta (kalles Crux), i motsetning til det franske hvor ruta vurderes mer helhetlig (inkluderer lengde og teknikk).

Det franske systemet for friklatring er i notasjon likt Font-systemet for buldring, det vil si at det kombinerer tall, bokstavene a-c og pluss-tegn (+). Det starter på 1 og går, foreløpig, til grad 9c. Det er gått to ruter foreslått til grad 9c; Bibliographie i Frankrike av Alexander Megos og Silence i Flatanger, Norge av Adam Ondra. Det brukes små bokstaver for å skille systemet enklere fra Font-systemet for buldring, selv om systemene for øvrig ikke kan sammenliknes. Buldring og tauklatring er to vidt forskjellige ting. Innenfor f.eks. tallet 7 finner vi altså gradene 7a, 7a+, 7b, 7b+, 7c og 7c+.

Se tabellen under for oversettelse av gradene (rappa fra nettet):


Hvordan komme i gang med klatring?

Klatring inne

Denne delen er enkel: møt opp i Sør Amfi (Grimstad) eller Birkenlundhallen (Arendal) et tidspunkt det er åpnet, spør hvem som helst du møter der, og du er i gang! Se informasjon om Sør Amfi her og Birkenlund her. Inntil du har kjøpt ditt eget utstyr kan du låne av GAKK, så du trenger heller ikke tenke på det (se informasjon i de ovennevnte sidene). For å klatre i tauveggen i Grimstad trenger du topptaukort eller brattkort (førstnevnte for å klatre på topptau, sistnevnte for å klatre på led). GAKK arrangerer kurs jevnlig, se informasjon her.

For informasjon om barne- og ungdomsklatring, se her.

Det er viktig at alle som skal klatre inne ser over ordensreglene og tar sin del av ansvaret for renhold og orden! Tenk på de som kommer etter deg. Ordenreglene finner du i informasjonssidene om Sør Amfi og Birkenlund.

Klatring ute

Ønsker du å prøve klatring ute så trenger du en klatrefører og en klatrepartner. En klatrefører er en bok med informasjon over klatrefelt og klatreruter i et område. Standardførerne for Sørlandet er Sørlandsføreren fra 2005 og Sørlandet Rock. Førstnevnte er imidlertid vanskelig å få tak i, og ny er fortsatt under utvikling. Vi har imidlertid fått tillatelse til å legge ut noen av feltene på nettet, se Kløfta, Steigeplada, Froland og Hesneskanalen. Alternativet er å slenge seg med noen andre som kjenner området godt, eller bli med på klubbturer.

For buldring ute trenger du appen 27Crags. Nå må du ha Premium for å få tilgang til alle problemene på de fleste cragsa, men det er uten tvil verdt det. Medlemmer av GAKK kan låne crashpads (“buldrematter”) på Sør Amfi, se info her.

OPPDATERING SOMMER 2021: siden om KLATRING UTE er oppdatert med flere førere og informasjon om flere felt (både tau og buldring). Se denne for mer info.

Veldig kort om utstyr

Klar for å kjøpe utstyr? Se mer her. Husk også at medlemmer av GAKK har rabattkode hos VPG (sendes ut med kontingentkravet).

Generelt utstyr:

  • Kalk – til å tørke henda, flytende eller løst.
  • Klatresko – et hav av typer, til ulike føtter og ulikt behov.
  • (Børste – kjekt å ha, til du trenger marginene på din side.)

Til buldring:

  • Crashpad – “buldrematte”, bærbar tjukkas til å falle på.

Til sportsklatring inne:

  • Tau – behovet sier seg selv. Mange ulike lengder, tykkelser og grad av impregnering, til ulike behov.
  • Sele – behovet sier seg også selv. En jungel. Alt for mange typer, alt for marginale forskjeller.
  • Låsekarabin – karabin hvor porten kan låses slik at den ikke åpner seg selv, ofte med en skrumekaniske (skrukarabin), magnet, vrifunksjon, e.l. Brukes alltid sammen med taubrems.
  • Taubrems – det er tre ulike typer:
    • Manuell brems (tubebrems/ATC), eks. Petzl Verso – gammel type. Brukes fortsatt ute, særlig til flertaulengder og tradklatring.
    • Geometrisk assistert brems, eks. Mammut Smart 2.0 – likner manuell brems, men har en geometri som gjør at bremsen låser seg ved fall eller belastning av tauet. Brukes på samme måten som en manuell brems, men er tryggere. NKF anbefaler nå overgang til denne typen inne, og i GAKK bruker vi disse til kurs og bytter ut utlånsbremsene våres til denne typen.
    • Mekanisk assistert brems, eks. Petzl GriGri – selvlåsende brems med bevegelige deler som sørger for at bremsen låser ved fall eller belastning av tauet. Krever ofte egen teknikk for korrekt bruk.

Dette er det absolutte basissortementet. I realiteten vil du ha mer utstyr, særlig når du klatrer ute. Da kan vi tilføye ekspresslynger i basissortimentet, men du vil gjerne har flere karabinere, slynger, og kanskje hansker og sikringsbriller. Skal du begynne med tradklatring så er det også en helt ny verden av utstyr med kiler og kamkiler.

“Regler”

Det er heldigvis ikke mange regler i klatring, stort sett handler det om å gjøre det du synes er kult og som gir deg mestring. Da det er sagt, om du ønsker å skryte på deg å ha gått en rute eller et bulder er det visse kriterier du må følge. Hovedregelen er som følger; enkleste veien til toppen, innenfor det gitte området.

Buldring

  • Generelt:
    • Du må alltid kontrollere starten og slutten, som en tommelfingerregel vil det si at du kan holde deg statisk i posisjonen i omtrent 3 sekunder.
    • Du kan naturligvis ikke benytte deg av bakken, trær eller annet på veien opp.
      • Om du toucher andre tak eller bakken på veien kalles det en “dab“. I en konkurranse er det grunnlag for diskvalifikasjon, men utover det blir det opp til samvittigheten (kontrollspørsmål: “gjorde det noe forskjell fra eller til?”).
    • Du kan ikke bevege deg rundt på andre tak eller generelt på steinen før du etablerer starten. Du går rett fra bakken inn i startposisjonen.
    • Sit” eller “sit-start” betyr at må begynne sittende.
  • Ute spesielt:
    • Buldreproblemer ute er som regel markert med en linje på et bilde av steinen eller klippen du skal klatre på.
    • Du bruker hvilke deler du vil av steinen til å holde eller stå på innenfor det som naturlig er å anse som en del av bulderet, med mindre annet er spesifisert.
    • Gjelder også starten, men merk deg om det er spesifisert sit-start eller ikke.
    • Ender ofte med en såkalt top out, dvs. at du fortsetter over kanten på steinen eller klippeveggen når du har nådd toppen og går ned igjen (på andre siden som regel).
  • Inne spesielt:
    • Normalt er det slik at et buldreproblem skrus med tak i lik farge.
      • Enkelte gymmer har såkalte spraywalls/chaoswalls/systemvegger, som er vegger peppra med tak og hvor rutene kombinerer tak av ulike farger.
    • Som regel er starten og slutten markert med tape. Det er vanlig i de fleste sentre å kun markere starttaka til henda. Om du begynner med begge henda på samme tak er som regel dette markert med to tapebiter, mens om du begynner med henda på ulike tak så er de markert med hver sin tapebit (se bilde til høyre). Fottakene er valgfrie (men må være samme farge).
      • I konkurranser er det markert med fire tapebiter hvor alle fire lemmene må være ved starten. Hvor du plasserer hva kan du velge selv.
    • Topptaket/ene, dvs. taket/ene du må “kontrollere” for å få forsøket godkjent, er markert på tilsvarende måte.
      • I konkurranser er det også marker et såkalt “sone-tak” omtrent halvveis opp problemet. Kontroll av sone-taket gir halv uttelling. 
    • Volumer (=makroer), dvs. kasser i ulike fasonger på veggen, er som regel alltid greit å bruke, med mindre annet er spesifisert.
      • Noen sentre har samme regel med kasser som takene for øvrig; altså kun kasser med samme farge som takene er med.

Sportsklatring:

  • Generelt:
    • Du begynner stående på bakken med det du får tak i på veggen.
    • Du avslutter ruta med å klippe toppankeret.
    • Du trenger ikke å “kontrollere” starten eller slutten, bare klippe toppankeret.
    • Du kan naturligvis ikke benytte deg av bakken, trær eller annet på veien opp.
      • Om du toucher andre tak eller bakken på veien kalles det en “dab“. I en konkurranse er det grunnlag for diskvalifikasjon, men utover det blir det opp til samvittigheten (kontrollspørsmål: “gjorde det noe forskjell fra eller til?”).
  • Ute spesielt:
    • Likt som for buldring som er som regel ruta markert med en linje enten på et fotografi eller skisse av veggen. All stein innenfor det “naturlig tilhørende” området langs linja er tillatt, med mindre annet er spesifisert.
    • For ledklatring er det “lov” å plassere kortslyngene først, slik at du kun klipper tauet på “støtforsøket”.
    • Ved klatring på naturlige sikring så må sikringene plasseres underveis.
  • Inne spesielt:
    • Tauruter er alltid skrudd med tak i samme farge. Kun disse kan benyttes.
    • Det varierer litt fra senter til senter hvordan regelen er for hvor du kan starte. Noen steder er starten markert, som for buldring, andre steder begynner du bare på det du når fra bakken.
    • Du må klippe toppankeret fra det siste taket, ikke kanten på veggen. Også dette varierer litt fra senter til senter, men dette er hovedregelen.
    • Regelen for bruk av volumer varierer. Noen steder er alle volumer med uansett, andre steder er det kun volumene i samme farge eller volumene som også har påfestet et tak av samme farge som ruta ellers.